De rømte til England.

Fire unge menn fra Mandal rømte under 2. verdenskrig til England i en åpen 20 fots motorbåt.

Disse hjalp rømlingene, heldigvis uten at dette ble kjent av tyskerne:

Tordis og Rolf Midling - Rolf var blikkenslager i Mandal. Bilde fra 1986 fra hytta på Hille (med Siren og Marius).

Ernst Pedersen - Salmaker og med i milorg. Han ble arrestert 23.12.42 og havnet på Grini og etterhvert i Sachsenhausen.  Kom hjem etter krigen.

Ref http://www.stiftelsen-arkivet.no/filer/Fangeregister_pa_Arkivet.pdf:

 

  

       

     

 

Ref www.lillesand-sjomannsforening.no

****************************************************************************************************************************

Ref www.warsailors.com

The main sources used for this section is "Englandsfarten I - Alarm i Ålesund" and Englandsfarten II - Søkelys mot Bergen", both by Ragnar Ulstein

**********************************************************************************************************************************************************

 

Utdrag herfra, dvs personer tilknyttet MTB tjenesten:   

 

**********************************************************************************************************************************************************

Ernst Engervik seilte på den norske fregatten Potentilla som gikk i eskortetjeneste for konvoyene i nord- Atlanteren.

 

Her er mer om Potentilla: 

 

http://www.warsailors.com/singleships/potentilla.html

http://www.lillesand-sjomannsforening.no/sjohistorie/skipvisen.php?skipID=1371&valid=ww2

 

 

 

Bilder av Potentilla: Ref forum på www.ezboard.com

 

 

 

 

 

 

 

 

Fra boka “Niende April” av Aage A. Wilhelmsen

Utgitt i1998

Fra kapittelet "De rømte til England"

Kilde: Seilas for frihet

Utgitt av Fædrelandsvennen i 1985

Hvordan gikk det så med Roy Nilsen? «Lindesnes» forteller videre:
-Jo, det første jeg gjorde etter at jeg skiltes fra Ivar Møller, var å få meg et værelse på Sjømannshjemmet i Kristiansand. Men jeg må gå litt tilbake for å få sammenheng i det hele. I Mandal var på det tidspunkt Nils Lorentz Nilsen gått i dekning etter han var kommet syklende fra Søgne. Finn Ariansen og Ernst Engervik hadde tatt seg av ham, fått plassert ham i en hytte ute i Rona, og sørget for at han fikk mat. Noen dager etter kom han imidlertid etter avtale opp til Mandal, og ble der holdt skjult av Rolf Midling.

Da jeg gikk i Kristiansand to dager etter at jeg var skilt fra Ivar Møller, traff jeg Mandalsgutten Ernst Engervik. Det viste seg at han var sendt inn for å lete meg opp, visstnok etter anmodning fra Rolf Midling. Han tok meg med til sin søster på Valand i Holum. Der var vi begge i to dager. Jeg fikk hvile og spiste godt, og kom meg gradvis etter den strabasiøse turen Ivar og jeg hadde vært ute på.

En natt tok Ernst Engervik og jeg hver vår sykkel og kjørte til Mandal, og tok inn hos Rolf Midling, og holdt oss der i dekning, til vi var klar for vårt neste forsøk på å komme over til England.

Vi hadde en motorbåt i kikkerten som Nils Lorentz Nilsen tid­ligere hadde fått på hånd ute på Toftenes. Båten hadde en 5 hk. Marna bensinmotor, men bensin hadde vi ikke.

Finn Ariansen og Ernst Engervik var ikke i dekning da, og de kunne gå fritt omkring. Nå hadde Engervik kjørt bil på flyplassen i Mandal en stund, og kjente «systemet» der ute. Bilene som kjørte der fikk bensin utlevert av tyskerne, og de som sto for utlevering var kjente for Engervik. Han visste også om en bil som nesten aldri ble kontrollert når den kjørte ut og inn på flyplassen. Og nå gjaldt det å være dristig.

Mens sjåføren på den omhandlende bilen en dag spiste middag på Bondeheimen, sto bilen i Bondeheimsgården. Ernst Engervik satte seg da inn til rattet og Finn Ariansen hoppet opp ved siden av ham, og de kjørte freidig utover mot flyplassen! Det gikk fint å komme inn, vaktposten foretok ingen kontroll, og så bar det like bort til tyskerne som hadde med utlevering av bensin å gjøre. Engervik bad tyskerne lempe et fat bensin opp på bilen, og tyskerne gav de to guttene velvillig det de bad om. Så kjørte de ut fra plassen, og slapp også denne gangen forbi vaktposten ved utgangen. Men tenk hvordan det ville ha gått om de var blitt knepet?

Bensinen ble «droppet» hos Ariansen og bilen satt på plass i Bondeheimsgården uten at sjåføren merket noen ting. Men da hadde vi også bensin nok - så mye at vi hadde 80 liter i behold ved ankomsten til England.

Rolf Midling og hans far laget en hel del små bensinkanner på ca 15 liter, som bensinen fra fatet ble fordelt i. De ble så brakt ut til salmaker Pedersens hytte på Hilløy, og etterhvert det øvrige ut­styret vi trengte til overfarten.

Finn Ariansen hadde nå, på en eller annen måte, skaffet 3000 kroner vi skulle gi for motorbåten, som han kjøpte, men lot den fortsatt ligge på Toftenes.

Så en natt tok Nils Lorentz Nilsen og jeg landeveien fatt ut til Hoven. Der gjemte vi oss i en stor hummerkiste til Rolf Midling og Ernst Pedersen kom og hentet oss i en rosjekte. De brakte oss til Pedersens hytte på Hilløy. I mens var Ernst Engervik og Finn Ariansen gått til Toftenes for å hente motorbåten, og de kom til hytta en stund senere. Dette var lørdag morgen, og vi lå i ro til lør­dag kveld, da ble all proviant, bensin osv stuet om bord i motor­båten. Ernst Engervik, Nils Lorentz Nilsen, Finn Ariansen og jeg tok avskjed med Rolf Midling og stakk av sted på reisen til England.

Det var høy sjø ved avgangen, og båten lekket sterkt tross at det nettopp var satt ny bunn i den. Vi måtte øse hele tiden, og si­tuasjonen utviklet seg slik at vi var redde vi ikke kunne holde oss flytende. Vi snudde og gikk tilbake til Hilløy. Faren for å bli opp­daget var stor, og karene i hytta - som sikkert ikke var klar over situasjonen - mente at vi bare måtte dure i vei. Så startet vi igjen, kjørte til Utvår og la oss til der.

Søndag morgen dro vi båten på land, og alle fire gikk rundt på fjellene og letet etter bek-klatter. Vi fant en del - til middag hadde vi så mange at de tilsammen ble en svær klump bek. Vi tok skjorte­flakene i bruk til noe annet enn det de var bestemt til - vi rev dem i stykker, satte dem inn med bek, og kjølhalte båten ved hjelp av kniver. Så ble båten satt på vannet, og søndag kveld klokken 8 startet vi fra Utvår. Det var frisk vind.

Du var den eneste av guttene om bord som var navigatør? spør vi Roy Nilsen.

Ja, og det eneste vi hadde å navigere etter var et kompass. Men jeg skal si det var god stemning blant gutta da vi kjørte utover!

Hadde dere noen særlig opplevelser underveis?

Klokken 4 mandag morgen kom et tysk Dornier sjøfly over oss. Vi hørte det i god tid, slo av motoren og la oss med armene over båtripen slik at det skulle se ut som vi var døde. Og flyverene ble lurt. De bare kikket ned på oss og fortsatte kursen. Da flyet var ute av syne, startet vi motoren igjen.

Utpå kvelden løyet været og det ble vindstille. Motoren gikk som en klokke. Det var da ingen nevneverdig sjø. Vi traff på en svær sperreballong. Den lå å fløt med halen over vannet. Vi dro den opp i båten for å ha noe å stelle med. Vi kuttet den opp i mindre stykker, og det var meningen å lage regnfrakker av den.

Tirsdag morgen oppdaget vi kullstøv på vannet, og jeg skjønte at vi ikke var langt borte fra den engelske kysten. Jeg sa til guttene at vi ville være i England om kvelden, men de ville ikke tro meg.

Da vi hadde kjørt en stund til, oppdaget vi en stor jernbøye. Jeg skjønte vi var i dampskipsleia, og vi fortøyet i bøyen i påvente av at et det skulle komme et fartøy og ta oss med inn gjennom mine­feltet. Etter en stunds forløp kom en taubåt som tok oss om bord og med båten på slep kom vi inn til Blyth.

Hvor lenge hadde dere vært underveis da dere gikk i land i England?

I 2 ½ døgn, men da hadde vi tilbakelagt 338 nautiske mil. -Det var litt av en prestasjon det?

Ja, det var visst enestående når man tar distansen og vår 5 hestekrefters båt i betraktning.

Hvordan gikk det så i England?

Jo, der ble vi alle fire satt i fengsel i Blyth. Man var der redde for at vi kunne være spioner, og slik ble alle som kom til England på den måten behandlet. I fengslet lå vi på trebrisker og hadde bare en treklamp under hodet.

Klokken 9 neste morgen kom to detektiver og tok oss med til London, hvor vi havnet i en interneringsleir. Det tok 8 dager før den norske regjering fikk oss ut derfra. Vi måtte i forhør alle sammen. I den tiden møtte vi Mandalsmannen kaptein Johannesen og kaptein Lind. De hadde ikke vært så heldige som oss. De hadde nemlig startet 14 dager før oss og kom fram 3 dager etter. Så vidt jeg vet var de kommet opp i dårlig vær og hadde lidt mye vondt. Fra interneringsleir ble vi alle fire tatt til marinen og satt i en treningsleir sammen. Da vi var ferdig der, skiltes våre veier.

Hva tok du så til med?

Jo, jeg tok et instruktørkurs og gikk derfra over på et Astickurs - kurs som utdannet folk til å kunne betjene apparater som finner ubåter under vann. Disse apparatene sendte hvert fjer­de sekund ut lydbølger i vannet, og når disse traff en ubåt, en mine, et vrak eller f. eks. fjell, kunne man av ekkoet slutte seg til hva slags gjenstand det var.

Fikk du så etter kurset arbeid med betjening av slikt apparat?

Ja, om bord på den norske hvalbåten «Narvik». Den gikk ut i Atlanteren og tok konvoier inn til Belfast, Blyth og Liverpool. Jeg var om bord der i 9 måneder.

Og så?

Ja, så ble jeg tatt på land i Liverpool og var der som «polis» i to måneder. Deretter ble jeg sendt på torpedokurs i Plymouth. Så til Shetlandsøyene hvor jeg gjorde tjeneste om bord i de norske MTB-ene som gikk på norskekysten. Det var høsten 1943 jeg be­gynte der, og der ble jeg.

Og hele tiden gikk den på norskekysten?

Ja, bortsett fra en kort tid vi og de andre båtene var med på invasjonen i Frankrike. Vi hadde da konvoitjeneste.

Var dere ofte i kamp med de tyske E-båtene? -Ja, det var ikke så sjelden.

Hendte det noen gang dere var under land ved Mandal?

Ja, 3. mars 1943 var vi 4 MTB-er som la oss til under land ute ved Hilløy. Vi lå der om natten.

Vi forsøkte å få Roy Nilsen til å fortelle litt fra motortorpedobå­tenes virkelighet langs norskekysten, men det sa han nei til. Det er militære hemmeligheter som han ikke har rett til å snakke om.»

************************************************************************************************************************************************************

Fra boken "Falsk fisker kaller London" av Ivar Møller og Gustav Valand (1999)

 

side 36:

Foreldrene til Nils ba ham komme seg i skjul så fort som mulig. Han fikk lagt seg i dekning hos fetteren Rolf Midling til han kom seg over med en annen båt senere på høsten.

************************************************************************************************************************************************************

Det å rømme fra Norge eller å hjelpe folk å rømme var svært farlig.

Her er et trist eksempel på dette.

Ref http://www.warsailors.com/shetlandbus/boatsg.html

 

Sailboat "Good Hope"

Departed Kolbjørnsvik, near Arendal on July 27-1941 with 6 people. The following day they were spotted by a German aircraft and a few hours later a voorposten boat reached them. They were towed to Kristiansand where the prisoners were handed over to the Gestapo. 5 of them were later sentenced to death, 4 of whom were shot at Håøya, while the 5th was beheaded in Berlin. The 6th ended up in concentration camps; he died shortly after the war as a result of his experiences.

The 6 were:
Olaf Andersen, Charles Jacobsen, Carl Petter Johansen, William Nilsen, Oscar Sørensen and Alexander Ugland.

 

 

Distanse: 348 nautiske mil, (645 km)